Indonesia: Landnotat om næringslivets samfunnsansvar - oktober 2009.
Rammebetingelser og investeringer i Indonesia
Indonesia er Sørøst Asias største økonomi og har verdens fjerde største befolkning. Inntil 1998 var landet et sentralstyrt autoritært regime. Det har siden utviklet seg til å bli blant de mest demokratiske land i Asia, med høy grad av stabilitet og desentralisering.
Den økonomiske krisen i Asia 1998/99 rystet landet i sine grunnvoller, og utløste en stor utvandring av utenlandske investorer og kapital. Norsk næringsliv var blant dem som trakk seg ut. Sakte, men sikkert, har landet jobbet seg tilbake og fått orden i bank og finansvesenet. Landet opplever nå den sterkeste økonomisk vekst etter Kina og India, og har ambisjoner om å nå 7 % vekst innen 2014. Indonesia har lykkes å skape et næringslivsklima med mange av de riktige elementene for en voksende markeds-økonomi. Det inkluderer et stort innenlands marked, en voksende middelklasse, vedvarende vekst i BNP, billig arbeidskraft, enorme naturressurser og en vedvarende positiv utvikling mht rammebetingelser. Indonesia må likevel fortsatt sies å være komplekst og utfordrende for utenlandsk næringsvirksomhet, der det bør tas høyde for flere risikofaktorer.
Ved en etablering i Indonesia er det flere forhold å være oppmerksom på. Det er klare kulturforskjeller i forhold til Norge, og store forskjeller mht økonomisk og sosial utvikling innad i landet. Foruten betydelige utfordringer mht korrupsjon, møtes man til tider et tungt byråkrati og uavklart myndighetsavgrensning mellom sentralt og lokalt nivå. Samarbeid med god lokal partner anbefales, likeledes å søke anerkjent juridisk veiledning eller å bruke internasjonalt anerkjente konsulentselskaper. Det foregår utstrakt bruk av agenter i forhold til det administrative system, hvilket kan medføre utfordringer med hensyn til samfunnsansvar. Bedrifter som vurderer etablering i Indonesia anbefales således å gjøre seg godt kjent med landet og de særlige forhold som gjør seg gjeldene i denne aktuelle sektor og område.
Verdensbanken og World Economic Forum (WEF) rangerte i 2009 Indonesia som nummer 122 av 183 på listen over land hvor det er enklest å drive nærings-virksomhet. Ifølge Verdensbankens rapport Doing Business 2010, tar det i gjennomsnitt 60 dager for å få nødvendige tillatelser til å drive næringsvirksomhet, og man må gjennom ni prosedyrer. For mer informasjon om investeringsklimaet i Indonesia anbefales Verdensbankens rapport[1].
Investeringsklimaet i Indonesia må sies å ha forbedret seg betraktelig i løpet av de ti siste årene. Den viktigste er at det er foretatt en opprydning i landets juridiske rammeverk. Det er kommet ny og klarere lovgivning som dekker utenlandske investeringer, olje og gass, konkurser, konkurranse, monopoler, og forbrukervern.
Indonesisk lovverk for investeringer inneholder også en liste over felt av virksomheter som er helt eller delvis stengt for utenlandske investeringer. Denne kalles "The Negative List"[2]. Denne listen inneholder nå 338 felt av virksomheter og forteller nøyaktig hvilke typer virksomhet som er stengt, eller har begrensninger for utenlandske investorer. European Business Chamber[3] og Verdensbankens[4] hjemmesider kan anbefales for informasjon om investeringslovverket i Indonesia, og selskapsrett på European Business Chamber sine sider[5]. Det må tilføyes at lover ikke nødvendigvis er fulgt opp med retningslinjer for implementering, hvilket svekker forutsigbarhet for lovanvendelsen.
Det er relativt billig arbeidskraft i Indonesia, men en arbeidskraft som gjerne påkrever opplæring og kompetanseoverføring. En arbeidsgiver må være oppmerksom på forekomsten av falske papirer og sertifiseringer. Ved inngåelse av avtaler med samarbeidspartnere og underleverandører kreves inngående kunnskap om og oversikt over hele verdikjeden for å kunne redusere risiko. Det bør innføres gode systemer og rutiner for revisjon og rapportering.
Indonesia har opplevd rask vekst i antall kjøretøyer, spesielt motorsykler, uten tilsvarende veibygging. Standarden på nærmest all type kollektivtransport er lav. 90 mill har fortsatt ikke tilgang til elektrisitet. Infrastrukturutvikling har vært gjenstand for mange års underinvestering og utilstrekkelig infrastruktur forblir kanskje den største utfordring for investeringer og økonomisk vekst i Indonesia.
Det er rundt 20 norske bedrifter etablert i Indonesia, herav noen produksjonsbedrifter, og flere norske rederier har valgt å bygge skip i landet. Ifølge statens pensjonsfond avdeling utland (SPU) sine tall fra 2008, har fondet investert NOK 1.6 milliarder i Indonesia.
Dette landnotatet er avgrenset til tematiske områder innenfor bedrifters samfunnsansvar (Corporate Social Responsibility - CSR) som norske bedrifter og forretningsdrivende i Indonesia bør være oppmerksom på.
Da Indonesia i 2007 kunngjorde sin nye lov innenfor selskapsrett ble landet det første til å gjøre CSR obligatorisk. Artikkel 71 i loven sier at alle selskaper involvert i utnyttelse av naturressurser er forpliktet til å utføre CSR programmer for sine ansatte. Unnlatelse av å gjøre dette kan føre til sanksjoner, men ingen forskrifter er kommet på plass ennå. Det er således riktig å si at Indonesia fortsatt har svakt utviklede støtteorganisasjoner innen CSR og at bevisstheten om CSR blant bedriftene er lav. Samtidig bidrar en aktiv og fri presse, og mange NGOer, til økt fokus også på næringslivets samfunnsansvar.
Korrupsjon
Ifølge Transparency International 2008 Corruption Perception Index er Indonesia rangert som nummer 126 blant 180 land. Landets politiske ledelse erkjenner og ønsker å gjøre noe med at korrupsjon fortsatt er et stort samfunnsproblem i Indonesia. Med presidenten i spissen har regjeringen de siste årene intensivert betraktelig kampen mot korrupsjon. En uavhengig, meget aktiv og vellykket Anti-korrupsjonskommisjon (KPK) synes å være det viktigste instrument i så måte.
Politiet og domstolene, samt nasjonalforsamlingen, er de institusjoner som befolkningen i lokale spørreundersøkelser framhever som mest korrupte. Lave offentlige budsjetter og lønninger, gjør at ”hverdagskorrupsjon” oppfattes som et unngåelig onde. Mer informasjon om finnes på Transparency International Corruption Perception Index[6], og for generell informasjon innenfor korrupsjonsfeltet kan også ”business anti-corruption portal ”[7] anbefales.
Gjenom vårt utviklingssamarbeid deltar KPK i anti-korrupsjonsnettverket til Norad.
Indonesia er ett av åtte andre land som offentlig har sagt seg villig til å implementere EITI-prinsippene, men har enda ikke blitt et kandidatland. Extractive Industries Transparent Initiative (EITI) er et samarbeid mellom myndigheter, næringsliv og sivilt samfunn med sikte på å øke åpenhet om pengestrømmer fra olje,gass- og bergverksektoren.
Norge samarbeider med fire andre land om et program kalt Voluntary Principles (VP) som danner et rammeverk for selskapene i utvinningsindustrien mht å respektere menneskerettighetene til de som berøres. Statoil er blant de 17 private selskapene som er med, som også inkluderer åtte frivillige organisasjoner, herunder Amnesty International og Human Rights Watch. Det arbeides nå for å inkludere Indonesia i dette arbeidet.
I Norges bistandssamarbeid med Indonesia inngår anti-korrupsjonsarbeid på klima og miljøområdet.
Mht at korrupsjon er ulovlig for norske borgere også utenfor Norges grenser, og at korrupsjon bidrar til å undergrave demokratiet, menneskerettigheter og en velfungerende markedsøkonomi, oppfordrer norske myndigheter norske bedrifter i Indonesia til å innføre høye moralske og etiske standarder for å unngå å bidra til korrupsjon. Det anbefales å sette seg inn i norske myndigheter synspunkter på korrupsjon, se henvisning [8], og å bruke tid på å forstå gjeldende forretnings-praksis. Her er det nyttig å søke informasjon fra virksomheter som allerede er etablert i Indonesia. Ambassaden i Jakarta og Innovasjon Norges kontor i Singapore står til rådighet mht rådgiving.
Menneskerettigheter
Menneskerettighets- (MR) situasjonen har forbedret seg betraktelig siden demokratiseringsprosessene startet etter Soeharto-regimets fall. Ytringsfriheten har i særdeles blitt bedre de siste årene, men fremdeles er myndighetene sensitive overfor visse typer politiske budskap og kritikk. Dessverre ser man fortsatt at trusler forekommer. Flere NGOer også satt spørsmål ved rettighetene for innsatte i fengsler i Indonesia, og det praktiseres igjen dødsstraff.
Indonesia er et sekulært samfunn, med verdens største muslimske befolkning. I praksis er religionsfrihet er begrenset, man har kun frihet til å velge mellom seks godkjente religioner. Det forekommer fortsatt diskriminering av andre religiøse grupperinger og ikke-troende, særlig på landsbygda.
I provinsen Aceh, som har status som spesial autonomi, har man innført enkelte reguleringer som er basert på islamsk sharia-lovgiving. Det anbefales således at man også setter seg inn i gjeldende lokale lovverk og kulturell kontekst i det området man ønsker å investere eller gjøre forretninger.
Amnesty International og Human Rights Watch melder om MR-brudd i form av tortur, unødvendig bruk av makt innen politiet og militæret i deler av Indonesia. Spesielt er dette et problem i Papua, der man har stor andel urbefolkning og grupperinger med såkalte ”separatistiske ambisjoner”.
Det indonesiske rettssystemet anses fortsatt å ha betydelige korrupsjonsutfordringer, hvilket gjør at NGOer setter spørsmålstegn ved borgernes retts-sikkerhet. Indonesia har ikke tatt et oppgjør med fortidens MR-brudd, og straffefrihet (”impunity”) for overgrep utgjør fortsatt et alvorlig problem. Mer om MR-situasjonen i Indonesia kan leses på Amnesty International[9]og Human Rights Watch[10] sine hjemmesider.
Norge har hatt et formalisert MR-samarbeid med Indonesia siden 2002, med en årlig MR-dialog på politisk nivå. Indonesia-programmet ved Norsk senter for menneskerettigheters har siden 2002 også drevet utstrakt prosjektvirksomhet i menneskerettighetsfeltet. For tiden har dialogen som hovedtema opplæring om menneskerettighetene innenfor det militæret, barns rettigheter og religionsfrihet som hovedtema. På ambassadens hjemmesider finnes det mer informasjon om MR-samarbeidet.
Arbeidsstandarder og CSR
Indonesia har ratifisert 18 ILO konvensjoner[11] og alle de åtte kjernekonvensjonene. Myndighetene har vanskeligheter med å håndheve arbeidsstandarder og arbeidstakerrettigheter, spesielt utenfor byene der få bedrifter er bevisst sine forpliktelser overfor egne arbeidstakere, deres sikkerhet - og rettigheter på arbeidsplassen.
Indonesia er også et stort eksportland av arbeidskraft
og skal til enhver tid ha 5-6 millioner mennesker som arbeider i lavtlønnede sektorer i utlandet, flesteparten av disse er kvinner. Mange av dem lever også under dårlige arbeidsforhold, og arbeidstandardene for disse blir sjeldent fulgt opp på en tilfredsstillende måte. UNICEF estimerer at 100.000 kvinner og barn årlig er offer for menneskehandel og seksuell utnyttelse i Indonesia og i utlandet.
Arbeidsmiljøloven i Indonesia har av enkelte kritikere blitt kalt en alvorlig begrensning for å gjøre drive forretninger i landet. Loven krever for eksempel at bedrifter skal gi sluttvederlag for minimum 108 uker til arbeidstakere som har blitt permittert. Det er imidlertid viktig å merke seg at den indonesiske arbeidsmiljøloven ikke er veldig forskjellig fra den norske, og kan sees som en markering av at Indonesia har kommet langt i å sikre arbeidstakernes rettigheter. Les mer om arbeidsmiljøloven i Indonesia på ILO sine hjemmesider[12]
Indonesiske selskaper er tradisjonelt ikke fokusert på opplæring av arbeidere, så tilgangen på kvalifisert arbeidskraft er relativt begrenset. Intern trenings-program vil således være et konkurransefortrinn for utenlandske investorer. Erfaringer fra flere utenlandske selskaper viser at slike program gir svært gode resultater blant indonesiske arbeidere. Ved siden av lønn er opplæring høyt verdsatt blant indonesierne, hvilket også bidrar til kontinuitet i arbeidsstokken. Blant høyere utdannede arbeidere er det vanligvis mye prestisje knyttet til å ha jobbet for et multinasjonalt selskap, nettopp fordi de er kjent for å vie mer ressurser til opplæring.
Det må påregnes tildels tidkrevende prosesser og tålmodighet ved innføring av nye rutiner eller arbeidsmetoder. Plutselige endringer i arbeidsvilkår kan føre til usikkerhet og bli misforstått som en form for mangel på respekt for indonesiske skikker.
Mer informasjon om CSR i Indonesia finnes på United Nations Research Institute for Social Development sine hjemmesider[13]
Miljø
Klimaendringer vil få alvorlig innvirkning på Indonesia, liksom landet også har betydelig innvirkning på globale endringer. Indonesia er verdens 3. største utslippsland av drivhusgasser hvorav nesten halvparten består av utslipp fra ødeleggelse av CO2-rike torvområder. Gjennom den foreslåtte REDD ordningen (Reducing Emissions from Deforestation and forest Degradation) vil Indonesia kunne tjene vesentlig på en post-Kyoto avtale som omfatter REDD ordningen.
Problemstillinger for miljøsektoren i Indonesia inkluderer uklar overordnet styring med motstridende juridiske rammer og omstridte problemer blant annet i forhold til landeierskap. Det finnes ikke en enkeltstående nasjonal myndighet for miljø-og klimaspørsmål. Svak kapasitet mht rettshåndhevelse og administrasjon, spesielt innenfor skogsektoren vanskeliggjør arbeidet med å implementere effektive lover i respons til klimaendringer. Indonesia er allerede det land i verden som kanskje er mest utsatt for naturkatastrofer, og vil med sin topografi og betydelig grad av fattigdomsutbredelse, være blant de som blir hardest rammet av klimaendinger
I september 2009 vedtok nasjonalforsamlingen en lov om “Environmental Protection and Management” som gir myndighetene fullmakt til å inndra lisenser til selskaper som forurenser. Det herværende Miljø-departementet har i sin halvårlige rapport etter dette identifisert 56 firma som bedriver “harmful enviromental pratices”.
En storby som Jakarta har alvorlige miljøproblemer som inkluderer luft-forurensing fra trafikken, med meget høy utbredelse av luftveissykdommer som følge, samt fallende grunnvannstand og flomproblemer.
Norge har siden 1990 hatt miljøsamarbeid med Indonesia gjennom vårt utviklingssamarbeid. I etterkant av statsministerbesøket til Indonesia i 2007 har klima og energi blitt et av hovedfokusene, for bistanden så vel som det politiske samarbeidet.
Mer informasjon om miljø og klimaendringer i Indonesia kan leses på hjemmesiden til Verdensbanken.[14]
Aktiviteter i regi av ambassaden som er relatert til samfunnsansvar
Den norske ambassaden i Jakarta har sammen med Innovasjon Norge, INTSOK og Indonesia Norway Business Council (INBC) skrevet en håndbok om ”Doing Business in Indonesia”. Den er ment brukt som en rettledning til forretningsvirksomhet for nordmenn og norske selskaper i Indonesia. Ambassaden har et nært samarbeid INBC og møtes regelmessig. I oktober avholdt INBC og ambassaden et møte om CSR med deltakelse fra utenriks-departementet. Den indonesiske arbeidsgiver-organisasjonen APINDO og NHO vil, i samarbeid med ambassaden, arrangere et CSR den 9. desember i år der det også legges opp til bred politisk deltakelse fra indonesisk side. NHO og APINDO har over flere år hatt et nært samarbeid innen bl.a. opplæring av legdommere innen arbeidsretten og prosjekter for å støtte kvinnelige grundere.
The Indonesia Norway Business Council i Indonesia (INBC)
The Indonesia Norway Business Council[15] (INBC) har om lag 40 medlemmer og samler rundt 20 norske medlemsbedrifter, inkludert Statoil, Jotun, Aker Solutions, DNV og Yara. Den er i ferd med å få medlemmer også utenfra Jakarta, da mange norske selskaper betjener landet fra Singapore eller Kula Lumpur. INBC opplever en økende interesse blant norsk næringsliv for investeringer og handel med Indonesia. Hensikten med INBC er da også å fremme samhandelen mellom Indonesia og Norge gjennom å danne et nettverk som danner en møteplass for indonesiske og norske bedrifter. De siste årene har det vært avholdt en rekke møter og arrangementer som fokuserer på problemstillinger knyttet til å drive norsk næringsvirksomhet i Indonesia.